Godhjerta, kreativ, eventyrlysten og veldig mange år i følge nevø (5)

Jeg heter Silje, tjue ni år ung og er oppvokst på Randaberg, som ligger rett utenfor Stavanger. Jeg har skremmende dårlig hukommelse og er litt over gjennomsnittet vimsete. For å veie opp mot min bunnsolide hjernemasse har jeg heldigvis fått et hakket bedre kreativitet og en brennende interesse for foto og film. Når jeg ikke har kamera rundt halsen finner du meg enten i kassa på Kiwi eller i stallen hvor jeg jobber som frivillig.

Den store interessen for hest blusset opp i fyr og flamme da jeg fikk mitt aller første innpust av stall i mine solide barnelunger. Jeg var vell rundt fem år da jeg fikk begynne å ri på rideskole (mest fordi storesøster gjorde det) men falt fort for den lille, sorte shetlandsponnien Ailidh som jeg også lærte å ri på. Jeg var alltid den litt stille og sjenerte jenta bakerst i klasserommet med håret fullt av floker, med et hjerte som brant for dyr. Så mens de andre i klassen tegnet hjerter i skolebøkene, tegnet jeg hestehoder (som egentlig så mest ut som romvesner) og drømte meg bort i hestebøker fra Pennyklubben. Da jeg var 14, i 2010 ble drømmen om egen hest oppfyllt og jeg ble hesteeier til verdens fineste ponni, Tornado.

Sammen med hesteinteressen, blusset også fotointeressen opp for fullt. Det hele startet da jeg endelig fikk mitt første helt egne kamera. Det var ett gult Olympus kompaktkamera, som kunne brukes under vann (dèt var veldig stas på den tiden, husker jeg). Etter dèt har jeg vært fullstendig hekta. Til konfirmasjonen var jeg så heldig som fikk mitt første speilreflekskamera, Canon EOS 1000D, noe som gjorde at jeg fikk kamerakunnskapene opp til ett helt nytt nivå. Den dag i dag har jeg oppgradert til Canon R6 mk2 og har Canon EOS 6D som backup, men har også et GoPro, et polaroidkamera og et analogkamera i en stadig økende fotosamling. Noe som sier at jeg kanskje er *litt* over gjennomsnittet nerd når det kommer til fotografering.

Men drømmen om å jobbe som fotograf var alltid en litt fjern drøm.

Gjennom hele oppveksten på skole og jobb fikk jeg ofte høre at jeg var alt for introvert som gjorde at jeg la bort drømmen om å jobbe med det jeg som var min store passion. Frem til året 2024, som startet med at familien gikk gjennom to dødsfall på kort tid. Det gjorde at jeg virkelig fikk kjenne på hvor skjørt livet faktisk er. Jeg fikk virkelig kjenne på hvor fort det som er hverdagslig akkurat nå idag, bare kan bli revet fra deg og snu hele livet på hode, brått og brutalt.

Det lærte meg å sette pris på det jeg har, akkurat her og nå. Det å sette pris på alle de fine menneskene jeg har i livet. Bare det at jeg har to bein som kan ta meg hvor som helst og et liv jeg kan gjøre hva som helst med. Hvor fantastisk er ikke det.

"Ville gi drømmen et halvt år, og se hva som skjer"

I juni 2024 dukket det tilfeldig opp en quote på pinterest hvor det stod: give yourself 5 months to chase your dream". Som regel hadde jeg bare scrollet forbi uten å ense det engang. Men akkurat denne gangen fanget det interessen. Jeg har vunnet i lotto med å vokse opp i verdens fineste familie som synes det er viktig å gå for drømmene sine. Uansett hvor små eller store de er. Så akkurat denne gangen var det en tilfeldig quote fra pinterest som fikk fram gnisten.

Jeg ville gi fotografdrømmen et halvt år, gå skikkelig in for det. Uansett hvor skummelt og uansett hvor teit og ukomfortabelt det kan føles. Jeg ville utfordre meg selv og angsten i å gjøre det jeg alltid har drømt om - men aldri turt.

Ta vare på øyeblikkene ble fort mitt lille motto.

Nettopp fordi jeg vet hvor skjørt livet er og hvor verdifulle bilder kan bli. De første månedene brydde jeg meg ikke om å prøve å få de mest perfekte bildene, jeg ville ta de bildene som føltes ekte, jeg ville prøve å få fram følelsene og det som er deg. Det halve året suste forbi, jeg vokste i rekordfart både som fotograf og som menneske og elsket hvert sekund. På 5 mnd fikk jeg fotografere alt fra baby, barn, familie, par/kjæreste, forlovelse, enkelt portretter og bryllup. Jeg kunne ikke tro det. Plutselig var drømmen her, plutselig kunne drømmen bli en realitet.

Det er stort. Og jeg er så takknemlig for alle som velger meg til å være fotograf ♥