Terapiponni
"Det å se rytmen til hesten, bevegelsene og følelsene bare skaper smil. Impulsive smil og glede. Det er bare helt utrolig meningsfyllt"
Det er onsdag og solen står allerede høyt på himmelen. Jeg kjører inn mot vårlibakken hvor en gammel og utrolig sjarmerende gårdsbygning står omtrent midt i et nabolag. Jeg tar meg i å smile over hvor fint det er å ha en gård midt i Hillevåg. Jeg hadde vertfall ikke trodd det skulle ligge en gård her før jeg møtte Ulrikke Lindal, som er en av eierne og ildsjelene bak "Terapiponni". Utenfor stallen står fire, meget fornøyde ponnier i den ene luftegården. Spiser fornøyd på frokosten sin og enser meg ikke en blikk engang der jeg kjører inn på tunet. Disse fire skapningene er hovedkarakterene i Terapiponni, som er en ideell organisasjon som brenner for hesteassisterte assossiasjoner. Disse fire ponniene blir trent for å hjelpe barn og voksne med forskjellige utfordringer, og til å bidra til å bedre menneskers fysiske og psykiske helse.
Ulrikke er allerede godt i gang med å gjøre klart vogna for dagens oppdrag. Flere ganger i året tar Ulrikke med seg en av ponniene til barneavdelingen på SUS, for å spre glede til barna som er innlagt der. Det er ikke vanskelig å se at dette er hennes store lidenskap. Det å spre glede og rette fokus på psykisk og fysisk helse ved bruk av dyr.
Hun henter Domino fra luftegården, en liten amerikansk miniatyr som er proppfull av personlighet og energi. Hun begynner å gre manen og børste over kroppen før hun legger på selen. Det er mange som ikke helt forstår hvorfor eller hvordan et dyr kan ha en innvirkning på menneskets psykiske og fysiske helse, ofte så lærer man at et dyr bare er et "objekt". Man lærer at en hest er et stort dyr som skal kontrolleres, og et dyr som kun brukes i ridning og konkurranser. Det man ikke lærer er at hester brukes i terapi fordi de er en mester til å reagere på menneskets reaksjoner og følelsmessige tilstand. En hest lærer mennesker ved å speile oss og gir sin umiddelbare og ærlig respons. Dette gjør at man lærer å være tilstede mens man får en slags innsikt i våre egne reaksjoner og adferd.
Det man ikke lærer er at en hest har en enorm evne til å lære et menneske om seg selv, og det å være til stede uten bruk av ord.
Ulrikke og Domino i front, Silje og Nola bak ♥
Vi tar på oss de lilla refleksvestene og begynner å gå den 15 minutters lange turen til sykehuset
Drømmen er helt klart å kunne gjøre dette fulltid, stråler Ulrikke mens hun styrer Domino fra vognen. Domino tripper med toppede ører gjennom Hillevåg sentrum. Flere biler bremser opp, smiler og peker mot det litt uvanlige synet på fortauet. En ponni midt i sentrum er ikke akkurat hverdagskost for folk flest.
Vi nærmer oss barneavdelingen på SUS og flere barn med foreldre står allerede klar utenfor inngangen. De smiler stort da de ser at Domino og Ulrikke som kommer mot dem.
En mor står plutselig med tårer i øynene da hun ser at det er en helt ekte ponni som kommer gående, ikke en bamse eller et menneske utkledd som en hest som hun først trodde. At en helt ekte ponni står der, utenfor sykehuset hvor alle barn som vil, kan få komme ut å se, klappe og til og med få sitte oppi vogna. Ulrikke sitter tålmodig på huk mens hun forteller om den morsomme personligheten til Domino mens nysgjerrig barn følger nøye med. Det blir som lite lyspunkt, en pause i en vanskelig hverdag og en liten forskjell for et barn og foreldre i en tøff situasjon. Ulrikke forteller at det er akkurat dette som gjør at hun brenner for Terapiponni. Det å se et barnefjes som lyse opp idèt de klapper forsiktig, og kanskje litt nølende over den varme hestepelsen. Det brede smilet som kommer når barna som får sitte bak i vogna og tårene i øynene på rørte foreldrene. Det gir et utrolig sterkt inntrykk.
Det er bare så meningsfullt, sier Ulrikke mens den lille ponnien tripper like fornøyd i retning stallen. Det mange ikke vet, er at hester og andre dyr har en unik evne til å redusere stress, angst og ensomhet. Det er akkurat dèt som er fokuset i Terapiponni, det å formidle at et dyr kan hjelpe å senke stressnivå, senke blodtrykk og puls mens de samtidig gir en følelse av ro, trygghet og mestring. Og hvor spesielt det er når barn, som for eksempel ikke har språk eller har andre utfordringer bare blomstrer rundt nærværet av en hest.
"Terapiponni er en ideell organisasjon som har et stort frivillig team i ryggen, som alle brenner for å gjøre en forskjell"
Vi er et stort team bak Terapiponni, vi er utrolig takknemlig som får støtte fra kommunen og har flere frivillige som hjelper til i logistikken, forteller Ulrikke. Det er mye arbeid å ha en flokk med ponnier, som alle trenger daglig stell og pleie. Vi ønsker å kunne gi mennesker som trenger tilhørighet, får glede av å være rundt hest og samtidig som man får bli med å gjøre noe meningsfylt. Vi har frivillige som hjelper til med det daglige stallarbeidet og som får faste dager hvor man har ansvar for fòring og stell. Samt mulighet til å hjelpe til under arrangementer dersom det er behov. Det som er så fint er at man møter flere mennesker som alle brenner for det samme, vi blir som en liten familie.
Jeg er en av dem. Jeg, Silje har vært frivillig i Terapiponni i litt over to år.
Foto: Lykke Sofie Kaasen
Foto: Lykke Sofie Kaasen
Jeg bøyer meg ned og klapper husky valpen som ivrig følger med om jeg har noe spiselig i hendene. Jeg var hun sjenerte som var litt som en grå mus i et mørkt hjørne ved første øyekast. Sannheten er at jeg slet med både angst og depresjon i omtrent 15 år. Jeg vet hvordan det er å være i konstant krig med seg selv og jeg vet hvordan det er å ha "indre demoner" som aldri helt vil løsrive seg. Jeg vet hvordan det er å være ensom, det å være lost og ikke føler man passer inn noen plass. Min ungdomstid var preget av mobbing. Jeg byttet skole fem ganger på to år. Valgte til slutt å droppe ut av skole da rett og slett ble for tøft. Angsten satte rammer. Jeg mistet min ungdomstid da jeg begynte å isolere meg fra alle rundt meg. Det ble en endeløs kamp hvor jeg følte at mørket bare lå der og truet med å sluke meg hel. Det var et tidspunkt der jeg ikke klarte gå inn på en helt vanlig dagligvarebutikk og slet med å gå i bursdager da angsten tok fullstendig over. Jeg hatet meg selv. Jeg hatet meg seg selv for at hun ikke klarte å være som alle andre.
Jeg fullførte aldri videregående og alle sosiale sammenkomster ble en mental ekstremsport.
Jeg drar ned glidelåsen på den lilla refleksvesten med Terapiponni-logoen på. Det som er så fint med å være frivillig er at man bidrar med å gjøre en bitteliten forskjell. Det å kunne være med på å gi andre akkurat den hjelpen jeg trengte da jeg var i midt livs kanskje vanskeligste periode. For meg var hest min redning og et lyspunkt i en bekmørk hverdag. Hadde jeg bare klart å beskrive den følelsen man kjenner spre seg gjennom hele kroppen når du ser den store skapningen vente på deg, og forventer ikke annet enn at du er der og at du er bra nok. Akkurat sånn.
Så hadde du forstått hvorfor vi brenner for hesteassistert terapi ♡